Spørsmålet har både Nordlandsforskning og distriktsdemografiutvalget hver for seg sett nærmere på. Er spådommene så dystre som vi skal ha det til, når det gjelder endringene som følger den økende andelen eldre i Distrikts-Norge?  

Hvem har ikke hørt om «eldrebølgen». Den store, farlige tsunamien av eldre som vil skylle inn over oss, og som drar med seg tilsynelatende nærmest uhåndgripelige utfordringer. Undertonen er alt annet enn positiv når vi snakker om at vi lever lenger.  

Det er ingen hemmelighet at den eldre befolkningen vil bli den dominerende i årene som kommer. Og kanskje særlig i distriktene. På den andre siden er det viktig at vi klarer å se de friske eldre som en viktig ressurs, og ikke svartmaler situasjonen. Det er like mange muligheter som utfordringer, og det viser seg at både distriktskommunene selv og de som skal bli gamle der, ser langt lystigere på situasjonen.

«Et godt sted å bli gammel»

Med denne tittelen introduserer Nordlandsforskning rapporten der de har sett på aldring i distriktene – eller sammenhengen mellom aldring og ruralitet. Dette har de gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet, med mål om å få utdypende kunnskap om aldring i kommuner der det forventes en høy andel eldre i årene som kommer.

Forskerne har snakket med de som etter hvert skal bli gamle, men også tre casekommuner. I rapporten gir de noen fremtidsbilder basert på hvordan disse oppfatter, tenker og planlegger når det gjelder temaer om aldring og fremtid i kommunen.

Hva mener fremtidens eldre?

Som forskerne peker på, og som vi innledningsvis var inne på, så er det gjerne dystre bilder som preger beskrivelsene av distriktskommuner og en aldrende befolkning. Problembildet blir ofte sterkere beskrevet i rurale områder, og underforstått som en negativ motsats til urbane områder. Men. Konklusjonen i rapporten tegner et annet bilde: små distriktskommuner kan være gode steder for aldring og alderdom.

Pensjonisttilværelsen som en ny start

Fremtidens eldre i distriktene er like fornøyde med livet, som landet sett under ett. De er også fornøyd med tilgangen på helse- og omsorgstjenester. På den andre siden er de ikke like tilfredse med hverdagstilbudene, som butikk, kultur og transport.

Og når det kommer til spørsmål om pensjonistalderen, viser det seg at flere ser på dette som en ny start, der de også i stor grad er klare for (frivillig) innsats. De fleste vil også bo hjemme så lenge som mulig, men ikke for enhver pris.

I mange beskrivelser tegnes et bilde av steder fylt av muligheter til å fortsette å realisere ens livsprosjekter, enten det er som arbeidstakere, som førtidspensjonister eller som pensjonister. I beskrivelsene er ofte egen familie og eget sosialt nettverk et sentralt omdreiningspunkt.

Kap 9.7

Hva med kommunene?

Heller ikke beskrivelsene fra de kommunale lederne er så dystre. De snakker ikke om de eldre som en økt omsorgsbyrde eller behov for økonomisk innstramming. De har det forskerne beskriver som «tvisyn», som trolig er et resultat av at de nettopp befinner seg i et lokalmiljø som gir dem oversikt og nærhet til innbyggerne. De balanserer hensynet til de sentrale politiske føringene med de lokale forholdene og befolkningen.

Medvirkning, synes det derimot som om kommunene har høyt på agendaen, men som innbyggerne ikke har den samme bevisstheten til.

Rurale kommuner har muligheter til å skape aldersvennlige samfunn blant annet gjennom at det er liten fysisk og sosial distanse mellom kommunale ledere og befolking. Denne nærheten gir unike muligheter til dialog, felles problemforståelse, og til å finne løsninger i fellesskap.

Kap. 9.8

Det handler om Norge

Også Viktor Norman og hans Distriktsdemografiutvalg har sett på aldring og distriktene. I desember 2020 leverte de demografiutredningen (NOU:2020:15). Den gir et innblikk i nettopp hvordan utviklingen mot økt andel eldre og færre yrkesaktive vil påvirke de mindre sentrale områdene i landet.

Skape et godt samfunn

Lenge har «vekst» vært et sentralt tema for distriktspolitikken, da fraflytting og nedgang i folketall har vært en utfordring. I sin rapport er derimot utvalget tydelige på at målet for distriktene framover ikke bør være vekst i seg selv, men å skape et godt samfunn for menneskene som bor der.

Ikke bekymret for aldring

Utredningen viser at kommunene fortsatt er bekymret for at innbyggertallet vil synke. De er derimot mindre bekymret for at den fremtidige alderssammensetningen vil bety flere eldre. På et generelt grunnlag svarer kommunene at de vurderer konsekvensene av at det vil bli stadig flere eldre som store, men håndterbare – og at utfordringene først og fremst er knyttet til helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

De eldre som ressurs

Og for oss som jobber med aldersvennlig, er det gledelig å lese at det fokuseres på yngre eldre som en viktig ressurs i frivillig arbeid.

Hvis økt levealder gir flere friske år, kan det ligge et potensial i at eldre med god helse også framover vil kunne bidra ytterligere med uformell omsorg og frivillig innsats på andre arenaer i lokalsamfunnet.

Kap. 6.9

De eldre i distriktene gir uttrykk for at de vil bidra, både i dugnader og frivillig arbeid. Samtidig forventer de at det offentlige legger til rette for slik innsats. Rekruttering og tilrettelegging blir pekt på som sentralt, dersom man skal få engasjert flere i frivillig arbeid. For det er gjerne slik at de som engasjerer seg i frivilligheten som pensjonister, har deltatt i frivillig arbeid også tidligere.  

«Seniorressursen» og frivillighet blir viktigere

Nordlandsforskning fremhever også at vi må legge vekt på bedre utnyttelse av «seniorressursen» i sin rapport. De eldre kan være en viktig ressurs for å løse oppgaver i lokalsamfunnet i fremtiden. Samtidig legger de, i likhet med Norman-utvalget vekt på frivilligheten som en mulig ressurs og kilde innen velferd og omsorg. De etterlyser imidlertid mer forskning på hvordan fremtidens friske eldre ønsker å bruke sine ressurser i frivillig arbeid.  

Her kan du lese hele rapporten fra Nordlandsforskning og utredningen til Distriktsdemografiutvalget.