Under covid-19-pandemien ble mye stengt ned – både institusjoner og møteplasser. Dette rammet særlig eldre med funksjonssvikt og som ikke hadde nær familie nærheten, men også eldre som i utgangspunktet var aktive og ressurssterke.

Det viser rapporten «Et aldersvennlig samfunn i koronaens tid? – En studie av tilbud og hverdag blant hjemmeboende eldre i pandemiens første 1,5 år» som Nordlandsforskning har utført på oppdrag fra Helsedirektoratet.

Prosjektet har sett på kommuners arbeid med et aldersvennlig samfunn under en pandemi og konsekvenser for hjemmeboende eldres livskvalitet. Også sivilsamfunnet og frivillighetens betydning belyses i rapporten.

Rapporten ble lansert i et eget webinar i regi av Helsedirektoratet. Opptak finner du her: Aldring, aktivitet og fellesskap – før, under og etter pandemien

Under løfter vi frem enkelte funn i rapporten:

Arbeidet med et aldersvennlig samfunn

Spørsmålet om og hvordan pandemien har påvirket kommunenes videre arbeid med aldersvennlig samfunn kan besvares på litt ulike måter.

I undersøkelsen mener enkelte av informantene at kommunen deres allerede i utgangspunktet gjør lite for å følge opp strategien for et aldersvennlig samfunn, og at de ikke har registrert nevneverdige aktiviteter eller ressurser knyttet til strategien.

− Basert på vår undersøkelse synes pandemien å ha påvirket kommunenes arbeid gjennom å prege bildet av det samfunnet vi vil komme til å ha fremover, og hvilke behov tjenestetilbudene vil stå overfor i fremtidige lignende situasjoner, konstaterer forskerne i rapporten.

Her trekkes blant annet sosiale møteplasser, nettverk og arenaer frem, der man kan treffe andre og bidra til å løse hverandres behov og hverdagslige problemer, som matinnkjøp og banktjenester. Tilgang til arenaer der man kan være fysisk aktivt løftes også frem.

Digital kommunikasjon og kompetanse

Med pandemien kom det også forventinger til at mulighetene for kommunikasjon og nettverksbygging gjennom digitale løsninger. Kanskje særlig i kontakten mellom tjenestetilbudene og innbyggerne. Studien synliggjør at digitaliseringen av samfunnet har negative konsekvenser for mange eldre.

− Et overordnet bilde fra våre undersøkelser i dette prosjektet er at digitale kommunikasjonsverktøy under pandemien i første rekke er noe som har vært til nytte internt i tjenestene og i mindre grad mellom tjenestene og hjemmeboende eldre.

− Erfaringene vi får høre om, tilsier videre at det kan være mye hente på å øke hjemmeboende eldres kompetanse og kunnskap i bruk av digitale verktøy.

Forskerne bak rapporten løfter frem to hovedpunkt knyttet til digitalisering som de mener det er verdt å forske videre på, med bakgrunn i deres funn:

• Hvordan kan kommuner bruke digitale tjenester (jfr. konsepter som «digitalt førstevalg» og «virtuelle avdelinger») til å utvikle inkluderende digitale løsninger, samt styrke muligheten for å dekke sosiale omsorgsbehov i pandemisituasjoner hvor fysisk kontakt ikke er mulig. Hvilke digitale verktøy må utvikles for at også eldre kan benytte dette på en hensiktsmessig måte?
• Hva består behovet for digital kompetanse i, blant ulike grupper hjemmeboende eldre, og hvilken utforming bør et opplæringstilbud ha som skal kunne dekke dette behovet?

Samarbeid mellom næringsliv, frivillige organisasjoner og sivilsamfunn

Utover eksempler om hjembringing av varer fra dagligvarebutikker og produksjon av smittevernutstyr, er det lite som tyder på at private aktører har fått en sentral rolle for velferden til hjemmeboende eldre under pandemien.

− Vi hører om relativt få nye «kreative» løsninger blant frivillige organisasjoner, men mer om en ekstra innsats der man utnytter etablerte ressurser, for eksempel pensjonistforeningen som var tidlig ute med å etablere telefonkontakt med mange av sine medlemmer (som i små kommuner gjerne er sambygdinger), skriver forskerne i rapporten.

− Nye former for samarbeid ble etablert først og fremst internt i tjenesten, mellom ledere og ansatte. Relativt mange (fire av ti) oppga endringer i samarbeid mellom tjenesteytere og familie/pårørende til brukere, som oftest i form av hyppigere kontakt. Nye former for samarbeid mellom hjemmebaserte tjenester og frivillige organisasjoner ble oppgitt av vel tre av ti ledere, mens nye former for samarbeid mellom tjenesteytere og private aktører bare gjaldt for en av ti.

− Ut over dette, dreier fortellingene seg mest om å ta i bruk kjente løsninger og få det ordinære tilbudet til å fungere som normalt, oppsummerer forskerne.

Det er samtidig er det bred enighet om verdien av lag og foreninger i den totale velferdsmiksen, og det er mange som ønsker å bidra med innsats.

Konsekvenser for hjemmeboende eldre

Rapporten slår fast at ulike grupper av hjemmeboende eldre har blitt rammet på ulike måter. De som hadde funksjonssvikt og ikke hadde nær familie i nærheten, ble rammet ekstra hardt.

− En av ti svarer at kommunen har dagaktivitetstilbud som har vært stengt gjennom hele perioden. Det betyr at enkelte eldre trolig vil ha vært uten dagtilbud så lenge som pandemien har vart.

Videre tyder undersøkelsen også på at det i begrenset grad har blitt utviklet alternative tilbud i regi av frivillig sektor, og at sektoren har hatt nok med å konsentrere seg om å opprettholde en minimumsdrift.

− Flere av dem vi har intervjuet, og som er i ulike livssituasjoner, har kommentert hvordan pandemien og smitteverntiltakene griper inn til kjernen i deres hverdagsliv ved å forstyrre små, men viktige sosiale hverdagsrutiner. Vi hører om informanter som har fått «koronabalkong» (mage som har vokst) eller blitt «giddalaus» fordi de ikke lenger har de daglige (ofte sosiale) gjøremål utenfor boligen som bidrar til å holde hverdagsrytmikken oppe, skriver forskerne i rapporten.

− Personer som bor alene, har dessuten fortalt om utfordringer med sosialt liv i situasjoner hvor de selv befinner seg utenfor andres aller innerste sirkel. Dette har resultert i at de ikke ble invitert i middagsbesøk, eller i selskaper, i lange perioder med begrensninger i antall tillatte besøkende i private hjem.